Nye attraksjoner siden sist

October 17th, 2014

I Siam Park på Tenerife har det nå kommet to nye attraksjoner. Vi har en tendens til å gi sklier i badeland vårt eget navn. Den ene nye, som egentlig heter Mekong River, kaller vi Mammuten. En skikkelig elvesklie. Her trenger vi ikke være fire og vi fikk kjøre med en gang vi kom opp på toppen, etter å ha stått i kø lenge. Vi satte oss i en stor badering, alle tre, og suste nedover noen skikkelige stryk. Det var kjempe gøy, men alt for lite. Vi trengte mer, så vi løp videre til neste sklie som vi kalte Wasabi, men som egentlig heter Kinnaree. Her måtte vi være fire i baderingen og vi ble stående en god stund før det endelig kom en eldre herremann og hjalp oss ut av knipen. Denne sklien er den aller beste. Starter på toppen og suser først ned en skikkelig bratt bakke, før vi kommer ut i en liten trommel som nesten bremser farten på en måte, og spruter masse vann, før det går rett ned i en ny bakke som fører oss i full fart ut i en skikkelig oppoverbakke som virkelig kiler i magen, nesten så du blir vektløs, før ringen med deg, om du fortsatt er med og har holdt deg godt fast, suser nedover igjen og i full fart ut i bassenget.

chris Uncategorized

Filips mestsommerlige bild

October 8th, 2014

Ondskapens hotell?

October 7th, 2014

På kjøretur, midt vinters, gjennom nord Sverige en gang, fant vi ut at vi hadde kjørt mer enn lenge nok og begynte å se etter et sted å overnatte. De stedene vokste ikke akkurat på trær, så vi lette og lette. Endelig kom vi til et tettsted som hadde hotell. Hotellet lå et stykke inn i skogen, vekk fra hovedveien, og min mann begynte å fortelle om Ondskapens Hotell. Jeg har heldigvis ikke sett den. Da vi kom frem til hotellet var det stengt, men det var en ringeklokke som vi ringte på. Vi sto lenge og ventet og akkurat da vi trodde at det ikke var noen der kom det en bulldogg i full fart mot ruta, med sikkel og store hjørnetenner, som knurret og bjeffet mot oss. Jeg var livredd.  Som om ikke det var nok kom plutselig eieren hoppende opp mot ruta og skremte vettet av oss. Alt snakket om Ondskapens hotell hadde fått oss litt vel «jumpy». Her skulle vi bo en natt? Vi fikk rom på dette Guds forlatte stedet med en mannevond bikkje og en eier som så noe mystisk ut. Det viste seg at ingen ting var mystisk med de. Morgningen etter våknet vi til den beste hotellfrokosten noen sinne med nystekt brød og masse deilig pålegg og vofsen lå i en krok og sa ingen ting.

chris Uncategorized

Pære

September 23rd, 2014

Jeg, for min del, har en litt blandet oppfatning av pære. Jeg er ikke helt sikker på om jeg liker pære. De pærene som er harde, kan jeg like, men blir de bløte og veldig knudrete er jeg ikke så begeistret for pære. Jeg fikk pære til dessert en gang. Den var stekt i ovnen med noe jeg tror var Gorgonzola ost, hakkede valnøtter og honning. Da smakte pæren nydelig. Visste du at pære er en av de eldste fruktene vi kjenner til, og den har alltid vært høyt skattet som en delikatesse?  Dyrking av pæren kan ha startet allerede 3000 år før Kristus, og pæren kom etterhvert snikende til Norge i middelalderen. Norge er ikke noe stor på pæreproduksjon fordi pæren krever et varmere og tørrere klima. Mulig at det blir litt for varmt for pærene her på øya, for her har jeg ikke sett et pæretre, men jeg vet at vi importerer pærer fra fastlandet, Spania, og det er bra for da får vi pære i juicen vår. For å oppbevare pæren på best mulig måte siden den fort blir dårlig bør den ikke ligge sammen med eple. Det har jeg aldri tenkt på skulle ha noen betydning men det viser seg at pære er ømfintlig for etylen og eple skiller ut dette stoffet som gjør at pæren modnes raskere.

chris Uncategorized

På sykkel til Soria

September 15th, 2014

Soria er en liten landsby på toppen av en snirklete, svingete oppoverbakke. Opp til der stigningene begynner er det ca. 15 km, på noe kupert terreng, men for det meste flatt og slakt oppover. Jeg hadde ingen planer om toppen i dag, så da jeg kom til skiltet som viste at nå begynner stigningen kjente jeg at det var nok for i dag. Det er svingete bakker i 9 kilometer med 7,7% stigning og på fem kilometer er det oppe i max 14,6 % stigning. Da er det temmelig bratt. Men det er jo den utsikten utover og det veier opp for strevet. Når man vel er oppe går det en nedoverbakke til selve Soria, men der blir du møtt av andre syklister som hilser deg og gjerne en kald drikke på restauranten og et flott skue utover dalen du nettopp har syklet i og helt ned til Atlanterhavet.  Etterpå er det samme veien tilbake og da får du lønn for strevet for de bakkene er ubeskrivelige. Da går det så det griner, bokstavelig talt. Tårene triller. Det som også er bra er at dette er en sykkelrute så bilistene er mer påpasselige for hva som kan komme rundt neste sving. Nå skal jeg svinge meg rundt og sjekke ut http://www.spill-casino-gratis.com/slotmaskiner-online/, der er det sikkert mye å finne på.

molgan Uncategorized

Petters ordinære kort

August 11th, 2014

Den som venter på noe godt….

August 10th, 2014

Jeg gleder meg så mye til helgen skal komme at jeg nesten ikke vet hva jeg skal gjøre! http://www.spilleautomater-i-norge.com/spilleautomater-online-for-norge/ hjelper meg å korte ned ventetiden noe, men jeg er en forferdelig utålmodig frøken når jeg gleder meg til noe. Jeg har en fast jentegjeng jeg finner på mye gøy med, men mennene våre for sjelden være med. Til helgen skal det bli andre boller, da tar hele gjengen med seg mennene på klatreparken Høyt og Lavt i Vestfold, og etter en spennende dag i parken skal vi ta inn på Farris Bad hvor vi skal pleie slitene kropper i SPA avdelingen og kose oss med god mat, før en god natts søvn. Farris er mitt ubestridte favoritt hotell, et sted jeg gjerne vender tilbake til så ofte anledningen byr seg. Høyt og Lavt skal vi oppleve for første gang, og etter hva jeg har hørt skal det virkelig være en opplevelse! Jeg er egentlig ganske redd for høyder, men tar utfordringer på strak arm. Det å strekke egne grenser er alltid gøy og skummelt på samme tid, og jeg er spent på hvor langt jeg klarer å presse meg selv! Helgen kommer til å bli fantastisk!

molgan Uncategorized

SNØRR OG TÅRER

June 22nd, 2014

Løk-skjæring er ikke for de sarte har jeg funnet ut. Jeg er tydeligvis en av de sarte. Jeg gråter hver gang jeg skjærer løk. Ikke bare gråter noen små tårer, men det virkelig snører seg i halsen, nesen renner og tårekanalene er åpne som Niagara Fossen. Jeg får stadig gode råd om hvordan forhindre dette og alt har vært utprøvd. Et råd jeg fikk var å bite på en fyrstikk. Fant fort ut at det ikke var den røde enden jeg skulle bite på, men det hjalp ikke uansett hvilken ende. Så kom det et råd om å stå med tungen ut, det så ikke særlig smart ut Følte meg ganske teit der jeg sto med tunga ut og snørr og tårer rennende. Et annet triks er å skjære løk under ovns viften. Glem det! Skylle løken i iskaldt vann. Niks! Bruke kontakt linser- har ikke prøvd, men jeg bruker briller. Ja, det siste trikset jeg fikk servert var bruk av svømmebriller, haha. Testet ut dette i dag, og det virket aldeles ikke. Det eneste som skjedde var at svømmebrillene ble fulle av vann og jeg så ingen ting, og klarte å kutte meg i fingeren. Da ble det blod, snørr og tårer. Nå har jeg gitt opp og overlatt løk-skjæringen til en som ikke er sart.

molgan Uncategorized